Voksenopplæring er for mange et ukjent felt i skole-Norge, så fremt man ikke jobber der selv. Det er rett og slett ikke så vanlig å vite noe særlig om hva som foregår bak voksenopplæringens vegger, selv om man er lærer og jobber i skolen. Det er det flere årsaker til.
For det første finnes det ikke en egen voksenopplæringslærerutdanning og en svært stor andel av lærerne som jobber i voksenopplæringen har kommet dit fra andre skoleslag eller utdanninger. Det nærmeste man kommer formell utdanning som voksenopplæringslærer er de snart obligatoriske 30 studiepoengene i norsk som andrespråk.
En annen årsak til at du kanskje ikke har hørt så mye om voksenopplæring før er at det er et forholdsvis lite skoleslag, sammenlignet med ordinær grunnskole. Likevel er det slik at alle kommuner plikter å tilby norskopplæring for voksne innvandrere, noe som vil si at selv i de minste utkantkommunene i landet vil du finne en voksenopplæring. Det skrives og snakkes likevel svært lite om voksenopplæring i media og ellers, noe som er med på å gjøre oss som skoleslag til noe mystisk og eksotisk nesten.
Så hva er det egentlig som foregår i voksenopplæringen og hva er det som skiller voksenopplæring fra annen opplæring?
Voksenopplæring er et ganske så sammensatt system, med svært mange ulike løp, tilpasninger og ikke minst lokale varianter. Det finnes nemlig ikke én nasjonal standard for gjennomføring av voksenopplæring med unntak av felles læreplan og timeantall. Grovt sett kan vi dele voksenopplæringen i tre: Norskopplæring, grunnskoleopplæring og arbeidspraksis og språktrening. Det er likevel glidende overganger mellom disse tre og ikke minst et virvarr av ulike regler og vedtak for ulike deltakere! For å gjøre det enkelt i denne sammenhengen – her kommer de viktigste skillene:
Deltakere uten grunnskole fra tidligere har rett til grunnskoleopplæring i Norge. De jobber per dags dato etter Fagfornyelsen og følger Opplæringsloven slik alle andre i grunnskolen i Norge gjør, men det rulles ut ny læreplan tilpasset voksne deltakere og modulforsøk er på gang. Målet her er å ta eksamen etter 10. trinn og gå videre til VGS.
Innvandrere og flyktninger som kommer til Norge har rett og plikt til norskopplæring. Dette er det tradisjonelle «norskkurset» du sikkert har hørt om. Her følger man integreringsloven og introduksjonsloven, avhengig av hva slags vedtak deltakeren har. Noen av deltakerne er også del av Introduksjonsprogrammet som i samarbeid med NAV skal få deltakere ut i praksis og jobb ved siden av norskopplæring. Nå er det i tillegg et krav om at alle deltakere skal avlegge Norskprøven når de er ferdige med opplæringen, og her får de ulike nivåer fra A1 til C1 i delprøvene lese, skrive, lytte og muntlig. Nivåene fra disse prøvene brukes i dag som krav til høyere utdanning og arbeidsliv.
I tillegg finnes det jo en hel haug av annen «voksenopplæring» som da per definisjon er voksne som lærer seg noe nytt. For eksempel videreutdanning eller strikkekurs. Det er ikke voksenopplæringen jeg snakker om i denne sammenhengen – her handler det om voksne innvandrere med norsk som andrespråk. Bare for å ha avklart det også.
Men hva er det så som skiller opplæringen for disse deltakerne fra en hvilken som helst annen lærerjobb?
Det første og viktigste er andrespråksperspektivet. Som lærer i voksenopplæringen jobber du kun med deltakere med norsk som andrespråk og dette vil påvirke alt du gjør i klasserommet. Her handler det om å øve opp språkkompetanse på norsk og bruke språkbakgrunnen deltakeren har med seg som en ressurs inn i dette arbeidet. I tillegg vil du oppleve store forskjeller i skolebakgrunn og utdanning. Noen deltakere har høyere utdanning, yrkeserfaring og har kanskje også lært andre språk formelt tidligere. Andre deltakere er på skolen for aller første gang, har aldri lest på noe språk og har aldri holdt en blyant eller skrevet sitt eget navn. Det er heldigvis sjeldent du har begge deler i samme klasse, men det viser noe av spennet i deltakergruppen man møter.
Når det gjelder forskjellen på barn og voksne er kanskje den største pedagogiske forskjellen for deg som lærer at de voksne deltakerne har et stort behov for å oppleve nytteverdi i undervisningen. Sagt med andre ord: Å knytte språkopplæringen til deltakerens liv og hverdag utenfor klasserommet. Deltakerne man møter i voksenopplæringen har ansvar og ulike roller i hverdagen, som innebærer ulike former for språkkompetanse. Dette blir det din jobb som lærer å få med inn i klasserommet.
En annen viktig forskjell mellom å undervise barn og voksne er tidspress og krav som stilles til deltakerne. Opplæringen får stadig kortere tidsrammer, noe som gir deltakerne kortere tid til å utvikle språkkompetanse på norsk. Samtidig stilles det stadig høyere krav til sluttkompetanse som gjør at deltakerne får enda mer press på å oppnå mer på kortere tid.
Den største forskjellen mellom ordinær grunnskole og voksenopplæring vil nok mange likevel mene er oppdrageransvaret. I grunnskolen er det stadig mer «utenomfaglige» oppgaver og dette oppleves på en helt annen måte i voksenopplæringen. Du jobber med voksne deltakere som ønsker å komme på skolen, som tar en voksens ansvar og du slipper telefoner og e-poster til foresatte når dagen er over. Det betyr ikke at alle deltakere yter maks, alltid kommer presis og aldri bruker for eksempel telefon i timen – men det er likevel ikke et oppdrageransvar på samme måte som man kan oppleve i arbeid med barn.
Det siste jeg vil at du skal vite om voksenopplæringen er hva som er formålet med å drive voksenopplæring. Hva er egentlig målet?
Som med alt annet du har lest til nå finnes det heller ikke her ett entydig svar for voksenopplæringen som helhet, men det ligger en bestilling til grunn om at deltakerne skal komme seg ut i arbeidslivet og få «varig tilknytning til arbeidsliv og utdanning». Likevel vil man stå igjen med en gruppe deltakere som ikke nødvendigvis vil mestre forventningene og kravene i arbeidslivet i Norge, eller som ikke vil klare kravene som stilles på Norskprøven. Disse snakkes det lite om, annet enn når det er snakk om lav motivasjon og utnytting av systemet (noe jeg kan fortelle deg at ikke stemmer!). Derfor vil jeg heller at du skal tenke på formålet med voksenopplæringen som hverdagsmestring. At deltakeren, med sine erfaringer, forutsetninger og sitt liv skal klare å mestre sin egen hverdag i Norge. Hva den hverdagen inneholder vil variere stort, men dette bør være målet med voksenopplæringen hvis man er opptatt av deltakernes beste.
Så helt til slutt vil jeg bare si noe min kollega sa til meg da jeg byttet fra barneskolen til voksenopplæringen: Når du kommer til voksenopplæringen, blir du der! Ikke fordi du ikke finner noen vei ut, men fordi det er en så fantastisk arbeidsplass med så utrolig mange hyggelige deltakere og dyktige kollegaer som virkelig brenner for god språkopplæring og undervisning. Så har du vurdert å teste voksenopplæring er dette ditt tegn! Bare husk at det kan hende du aldri ser deg tilbake.
Britt Rødal Vikhagen er utdannet grunnskolelærer for 1.– 7. trinn med videreutdanning i andrespråkslæring og undervisning, og vurdering av språkferdigheter ved UiB og HVL. Hun har jobbet som frivillig norsklærer ved Dikemark asylmottak og har startet opp og jobbet ved Ressurssenter for minoritetsspråklige elever i Malvik kommune.
Britt har mye erfaring fra begynneropplæring og har jobbet som kontaktlærer i 1.klasse i flere år i tillegg til erfaring med alfabetisering i voksenopplæringen. Hun jobber nå som norsklærer ved Oslo voksenopplæring avdeling Skullerud og driver foretaket Språknøkler som formidler undervisningsmateriell og kurs til lærere i voksenopplæringen.